Hjem

Hvem døpte ----- ???

Hvem døpte Jesus eller disiplene?

Av evangelist: Torkild Terkelsen.

 

Salme 119.160: "Summen av ditt ord er sannhet"

 

Så ser det ut til at vi enda en gang står innfor spørsmål knyttet til en rett dåpspraksis. Gjennom historien, og helt siden det 2.århundre, har dåpen, på grunn av sin viktighet, nær forbundet med frelsesopplevelsen og det å være født påny, vært angrepet av de religiøse frafallskreftene. Og siden har Guds ords sannheter knyttet til dåpspraksis blitt åpenbart litt etter litt.

 

Og vi har gledet oss over disse skrittene fremover på Ordets vei, med forkastelse av alle former for barnedåp og at den som skulle døpes måtte først være kommet til troen og så neddykkelsen i vann. Guds Ord lærte oss at denne handlingen måtte skje i "Den Herre Jesu Kristi navn", slik det skjedde fra menighetens start på pinsedag og ikke i tre titler:

Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.

 

Men det har kanskje ikke i samme grad blitt fokusert på den som utfører handlingen og døper. Før han er berettiget til å døpe noen i Jesu Kristi Navn, må han selv være i navnet. Ja han står der i Jesu Kristi sted, og står der som om det var Jesus selv som sto der og døpte. Dette finner vi omtalt i Joh.4.1-2: "Da nu Herren fikk vite at fariseerne hadde hørt at Jesus vant flere disipler og døpte flere enn Johannes -- dog var det ikke Jesus selv som døpte, men hans disipler --." Disiplene døpte som om de var Jesus.

 

Den som døper kan derfor ikke representere en annen tro enn den at han selv er døpt i Navnet, står der i Jesu navn og døper inn i det navnet. En treenighetslærer som representerer tre personer i guddommen kan ikke døpe. Like så lite som en ufrelst kan døpe.

 

I dåpen blir vi "forenet med Kristus": Rom.6.4 "Vi blev altså begravet med ham ved dåpen til døden, forat likesom Kristus blev oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt levnet. For er vi blitt forenet med ham ved likheten med hans død, så skal vi også bli det ved likheten med hans oppstandelse".

 

Kol.2.12: "I ble begravet med ham i dåpen, og i den blev I og oppreist med ham ved troen på Guds kraft, han som oppreiste ham fra de døde."

 

Den som døper, på vegne av Jesus, gjør seg til ett, forenes, med den som døpes, går ut i vannet, i «graven", tar ham/henne i sine armer, begraver og reiser opp igjen. Så kommer spørsmålet: Kan symbolikken i en slik handling skje hvis døperen selv står på utsiden av "graven", utsiden av dåpsvannet. Slik later det til at mange av bekvemmelighets-hensyn praktiserer det. Bibelens dåpsberetninger beskriver aldri en slik praksis, og jeg vil påstå: Dermed utelukker Skriften en slik praksis. Mens det derimot beskrives at både døperen og dåpskandidaten steg begge ned i vannet.

 

Ap.gj.8.36 flg. "Og som de drog frem på veien, kom de til et sted hvor det var vann, og hoffmannen sa: Se, her er vann; hvad er til hinder for at jeg blir døpt? Og Filip sa: Tror du av hele ditt hjerte, så kan det skje. Men han svarte og sa: Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn. Og han bød vognen holde, og de steg ned i vannet, både Filip og hoffmannen, og han døpte ham. Men da de steg op av vannet, rykte Herrens Ånd Filip bort, og hoffmannen så ham ikke lenger; for han drog sin vei med glede."

 

Døperen Johannes søkte ut et sted hvor han, sammen med dåpskandidaten kunne gå ut i vannet:

 

Joh.3.23: "Men også Johannes døpte, i Ænon, nær ved Salim, fordi det var meget vann der, og folk kom dit og lot sig døpe;"

Mt.3.16: "Men da Jesus var døpt, steg han straks opp av vannet"

 

Jesus valgte det samme sted da han døpte: Joh.3.26: «… de kom til

Johannes og sa til ham: Rabbi! han som var hos dig på hin side Jordan, han som du har gitt vidnesbyrd, se, han døper, og alle kommer til ham!" Alle ville at Jesus skulle døpe dem.

 

Så kommer det selvsagt en masse forslag til ulike former for "nøddåp": Hva med. Hvis? Og hvor nøye skal en ta Ordet? Hvis nå ikke den etiopiske hoffmannen og Filip hadde kommet til vann, men bare en liten kulp hvor det kun var plass til dåpskandidaten? Svaret er enkelt: Da hadde de kjørt videre. Der er fremdeles et "Og som de drog frem på veien, kom de til et sted hvor det var vann." På Guds vei er der alltid et sted hvor der er nok vann til å utføre en bibelsk dåp.

 

Men er det helt påkrevet, vil noen spør, at den som døpes må ha en person som døper der ute i vannet sammen med seg? Kan ikke døperen stå på land å uttale dåps-ordene og kandidaten bare dukke seg selv under? Eller som det har vært praktisert ved massedåp, at en står på land med mikrofon og roper ut dåpsordene, "i Jesu Kristi navn", mens mange døpere der ute i vannet har vært engasjert i å dukke kandidatene under, uten selv å si noe.

 

Ville du ha blitt døpt slik? Ville du døpe noen slik? Ville du stå på utsiden av et dåpskar å døpe eller sitte i et dåpstrau med døperen på utsiden?

Skal vi på vårt leirsted "Oggetun" skaffe oss en slik bekvemlighetsinnretning, så slipper vi alt bryet med å gå til elva, hvor det ikke finns noe omkledningsrom, eller som det har hendt vinterstid, at vi må hugge hull i isen og så døpe? Visst kan dette være en for stor påkjenning for noen, men det finns da også offentlige og private basseng og det har vi benyttet oss av mange ganger.

 

Hvordan skal vi så forholde oss til de som nå ikke er tilfreds fordi de ble døpt med en dåp som du verken ville utføre, som døper, eller oppleve som dåpskandidat? Jeg har ikke noe fasitsvar på dette, noe som gjelder alle mulige tilfeller. Jeg føler alvoret i det at "summen av ditt Ord er sannhet"

 

Salme 119.160 og Salme 119.4: "Du har gitt dine befalinger forat en skal holde dem nøye."

 

Og det motto for all vår forkynnelse som henger over plattformen på "Oggetun" som en alvorlig påminnelse:

Joh.10.35; "Skriften kan ikke gjøres ugyldig -"

 

Jeg har noen få ganger i private samtaler lagt disse tankene om de to aktørene i dåpen frem og noen lurer på om de er rett døpt. Det er dette vi kan søke å komme frem til. De beskrivelser jeg har lest om dåp i urkristen tid, bl.a. fra kirkefader Jerome, og bilder av dåpskummer fra den første kristne tid, beretter alle om en handling i tråd med det jeg har beskrevet som bibelsk.

 

Broderhilsen Torkild

 

(Kjære Ove Jan: Du må gjerne ta dette inn på dine facebooksider om du synes. Det var jo i første hånd ment som en orientering til ledende brødre i Nardus.)

 

Min kommentar:

Først og fremst takk for at jeg får trykke denne artikkelen! Og med stor frimodighet i Herren, og for alle menneskers åsyn, kan jeg si Amen, til de synspunkter, den åpenbaring, som evangelistbroder, Torkild Terkelsen, ved Guds nåde har, brakt for dagen hva dette velsignede ord fra, Joh. 4:1-2. Det vi trenger i denne tiden, er vitner av en slik åndelig karakter og åndelig autoritet, som virkelig formidler bibelens budskap slik det er, åpenbart ved Den Hellige Ånd!

Dette gir også oss andre som står i en åndelig, evangelisk tjeneste, en oppmuntring og inspirasjon, til å gå videre på troens vei og i ufravikelig tro, formidle det samme oppløftende sanne budskapet, som denne gangen er presentert her!

 

Herren fortsatt velsigne deg broder Torkild, i denne dyrebare tjeneste, som Herren har betrodd deg!

Evangelist, Ove Jan Ludvigsen.