Hjem

Sier jeg .........

Sier jeg, ikke Herren

Av evangelist: Ove Jan Ludvigsen.

Det er underlige ordformuleringer broder Paulus, bruker, «Mitt evangelium – Jeg sier, ikke Herre. Der ligger en dyp hemmelighet i dette, og denne hemmeligheten er dyptgående interessann!

Hvem som helst kan ikke forstå dette, med mindre dem er født på ny, for dette handler om hemmeligheter som er blitt åpenbart for broder Paulus, i ettertid av Jesus` virke på jorden, Golgataverket, døden, oppstandelsen, og himmelfarten. Broder Paulus kjente ikke Jesus på samme måten som de andre disiplene, som hadde vert sammen med Jesus, mens Han vandret på joden. Broder Paulus ble kjent med Jesus i ettertid, gjennom en åndelig åpenbaring / visjon, på Damaskusveien.

Bibelen sier: 1. Korint. 7:12a. Til de andre sier jeg, ikke Herren.

Siterer bare den første setningen i dette verset, det er interessant det Paulus, skriver her. Han skriver, sier jeg, ikke Herren, når han skriver om ekteskapet. En skulle nesten tro at Paulus, ønsket å tilsidesette Herrens ord til fordel for å fremme sine egne ord, som det autoritære ordet, fremfor Herrens ord. Men det er ikke det Paulus, gjør, for det første taler, skriver Paulus, et budskap, som han ikke har mottatt fra Herrens munn personlig. Men fått det som en åpenbaring i ånden, i den tjenesten som Jesus, hadde utvalgt ham til, i tiden etter Jesu vandring på jorden.

Og så skal vi også merke oss en interessann side ved Paulus` virksomhet, han var en sær-utvalgt apostel i en spesiell tjeneste, han var hedningenes apostel, i et åndelig autoritært åndens embete. «Når Paulus sier at dette er noe «han selv sier, ikke Herren», så betyr det at han ikke viser til noe av det Jesus sa mens Han levde på jorden. (Jevnfør: 1.Korint. 14:37.) Paulus taler imidlertid som apostel, og som apostel er han utrustet til å tale Herrens ord med samme autoritet som Herren selv.» Dette forteller oss, at den apostoliske autoritet som Paulus talte med, er ensbetydende med at det er Herren selv som sa det, derfor gjelder disse Pauli ord, for oss, til oss, som om Herren Selv, står foran oss å profeterer disse ord. Så her er Paulus` ord Herrens ord, og Herrens ord Paulus` ord. Selv om ikke Paulus har mottok disse ordene fra Herrens munn personlig, da Herren levde her nede på jorden. Så er disse ordene: «Sier jeg, Ikke Herren, ensbetydende med at det er Herren Selv som har uttalt de!» Fordi at Paulus` apostelembete var identisk med Herren Selv, og var, er, også gyldige, identiske med Herrens ord, som om Herren skulle ha uttalt de Selv!

Bibelen sier: 1. Korint 14:37. Hvis noen mener at han er en profet eller en åndelig, la ham da erkjenne at det jeg skriver til dere, er Herrens bud.

Paulus skriver her til korintiermenigheten, at dersom der er noen profet der, eller noen åndelig, i korintiermenigheten, da vil denne, eller de, fort erkjenne, og stadfeste at det Paulus, formidler skriftlig til dem, det er et budskap som han har fått åpenbart fra Herren. I sitt apostel-embete, og autoritet, som er identisk med Herrens ord, som om Herren, sier det selv. Det vil en åndelig, det vil en profet forstå, uten innvendinger. Det er Herrens bud / ord, som fra Herrens munn.

Bibelen sier: 1. Korint. 7:40. Men lykkeligere er hun om hun blir som hun er, etter min mening. Men jeg tror også å ha Guds Ånd.

I denne situasjonen taler Paulus, om hvorvidt det er åndelige eller fysisk greit for en kvinne, å være bundet til en mann, begge situasjonene er greit, men er hun gift er hun bundet til mannen, og må ta det ansvaret som det fører med seg. Er hun ugift, er hun helt tilgjengelig for Herren, i den åndelige tjenesten som Herren, har for henne. Så det er verken synd eller galt om hun gifter seg, eller ikke gifter seg, men det sistnevnte gir henne, åpenbart sin tid og evner til å tjene Herren. Her bruker, Paulus, ordformuleringen: «Men jeg tror også å ha Guds Ånd!» Det Paulus legger for dagen her, det er at de meningene, som han har, hadde var absolutt identiske med Herrens meninger, som om Herren selv, skulle ha formidlet meningene sine, personlig til korintiermenigheten. Ut av det forstår tydelig og klart, at Paulus` utsagn og profetier, i det apostel-embete, som Herren hadde betrodd ham, var som Herrens eget utsagn og meninger, fra Herrens egen munn. Med andre ord, Paulus var i sin gjøren, tale, profeti, meninger, så guddommelig at det kunne, og kan i dag, godtaes som Herrens eget ord, levert fra Herrens egen munn.

Bibelen sier: 2. Tim. 2:8. Kom Jesus Kristus i hu, Han som er oppreist fra de døde, av Davids ætt, etter mitt evangelium.

Vi merker oss at Paulus skriver når han taler mitt evangelium, da er det, det evangeliet som han fikk kall til å gå med til hedningene, om Jesu Kristi oppstandelse, herliggjørelsen av Jesus, et budskap som han ikke mottok fra Herrens egen munn, men fikk i en åndelig åpenbarelse, i det kallet han hadde mottatt, som hedningenes apostel. Derfor omtaler Paulus, det som han forkynner, som: Mitt evangelium! Altså Paulus` åpenbaring av Jesus Kristus som Paulus skulle forkynne for hedningene! Dette er mitt budskap, dette er mitt evangelium, som Herren har betrodd meg, for å videreformidle det til hedningene, og de jødene som ville ta imot det. Det er det Paulus sier, når han ordformulerer seg på denne måten, det var for Paulus, Herren åpenbarte de dybder i evangeliet, som han ikke personlig hadde mottatt av Herren Jesus Kristus, da Han levde på jorden. Men Paulus mottok det i åndelige åpenbaringer, etter Jesu tid på jorden, og etter pinsedagens store åndsutgytelse.

Sum av sumarium:

Sier jeg, ikke Herren.

Den åndelig vil kjenne, at det Paulus skriver er Herrens bud (ord).

Paulus` mening (er), er Herrens meninger.

Mitt evangelium som Paulus uttrykker seg, var, er, Herrens evangelium.

Som Paulus, mottok ved åpenbaring fra Herren, på en måte som ingen andre hadde gjort. Men så skal vi merke oss, at Paulus` åpenbaringer ble gitt ham i etterkant, av Jesu tid på jorden, og i etterkant av pinsedagen i Jerusalem. Paulus` budskap hadde dette i seg, at det var til enhver tid et:

Så Sier Herren!